Part 4
Det blev en brysom reise. Det havde regnet i lang tid, Ohiofloden var gaat over sine bredder og havde skyllet en mængde dynd ind over veien som gik langs elvebredden. Kranglet nok som kjøreveien havde været før her, var den nu blit rent sørgelig tilredt. Den var—som mange andre veie der i egnen—laget af runde stokker, som var lagt side om side tvers over kjørebanen, og disse stokkene var igjen dækket med et lag af jord og torv, eller hvad der nu havde været for haanden da den blev laget. Denne fyld var for en del skyllet bort, og mange steder laa de nøgne stokkene hulter til bulter om hverandre.
En kan let tænke sig hvorledes det maatte være at kjøre over en slig vei midt paa natten.
Hop!—der farer vognen op over en opskudt træ-kubbe. Plask! dump!—der synker det ene hjulet i et dybt vandhul. Det gir et sætt i vognen, saa statsmanden, tjenestkaren, konen og barnet farer om hverandre.
Det værste er at vognen sidder fast i hullet. Omsider faar hestene hivet den op; men ikke før er den kommet i gang igjen, før de to fremhjulene farer ned i et nyt hul. Herr Bird faar hatten ned over øinene, gutten skriger, mens gamle Kudjoe skjænder og bruger svepen paa hestene, som slaar bagud og stamper hjælpeløst i gjørmen. Saa farer vognen op med et sætt, men nu dumper baghjulene ned i det samme hullet,—ny forvirring og forskrækkelse.
Endelig kommer vognen op af uføret, og efter at hestene har faat pustet ud en stund, og de kjørende har faat stelt sig lidt, gaar færden videre; men det varer ikke længe, før de dumper ned i et nyt hul, endnu værre end det forrige. Vognen kan ikke komme af stedet.
Tjenestkaren springer af.
«Det er et svært dybt hul dette her,» siger han til husbonden sin. «Vi maa vist linde os nogen kubber og sligt til at fylde op med.»
Herr Bird er udaf sig; ogsaa han springer af vognen, men synker i gjørme og søle til op over knærne, og maa bede Kudjoe hjælpe sig op.
* * * * *
Det var først langt ud paa natten at den tilsølte vogn naadde op af elvedalen og arbeided sig langsomt frem i skogen mod den enslig-liggende bondegaard.
En kjæmpekar med et rødgult pjusket haar og skjeg, og iført en rød flonels jagtskjorte, kom paa sokkelestene ud og tog mod de uventede nattegjester. Han holdt en løgt i haanden, og uden at sige et ord stod han en stund og saa paa de reisende.
Herr Bird maatte nu til at fortælle hvorledes det hang sammen, at de havde maattet ta ud paa denne vaagelige udfærden nu midt paa natten.
«Jeg trodde De ikke var den mand som vilde sige nei, naar jeg bad Dem om at skjule dette stakkars kvindemennesket og hendes barn.»
«Godt!» svarte, skogboen og rusked sig i haaret. «Ind med hende!»
Træt og modløs slæpte Elisa sig med Harry ind i huset.
Manden holdt løgten for ansigtet hendes.
[Illustrasjon]
«De skal ikke se saa sørgmodig ud, min kone,» trøsted han hende og aabned døren til et kammer ved siden af kjøkkenet. «Ingen skal faa tak i Dem, saa længe De er under mit tag.»
For endnu mere at gjøre hende trygg, fortalte han at han havde syv sønner, som hver holdt sine tre alen i høiden, og at han havde riflerne sine i god stand. De som kjendte ham, vidste at det ikke vilde være godt at friste paa at bryde ind i hans hus med magt, sa han; hun kunde derfor lægge sig til at sove ligesaa trygt som hun laa i dragkisteskuffen til mor sin.
Skogboen vendte sig nu mod herr Bird:
«Stakkars skabning! Jaget som en hind, bare fordi hun vil berge barnet sit.»
Han bad herr Bird om at hvile sig til det blev dag, og tilbød sig at kalde paa konen sin, for at hun kunde staa op og stelle i stand et leie til ham. Men raadsherren kunde ikke blive; for han skulde møde i raadsforsamlingen den næste dag.
«Ja, ja; siden De endelig maa afsted igjen med det samme, saa skal jeg følge Dem et stykke og vise Dem en bedre vei end den dere kom.»
Manden klædde godt paa sig, og kom med løgten sin ud til vognen.
Da de var kommet ud til veien og skulde skilles, stak herr Bird 50 kroner i haanden paa skogboen.
«De er til hende.»
«Godt!» svarte den store mand og nikked.
Saa trykked de hinandens haand til farvel.
NIENDE STYKKE.
Hvorledes en handelsvare blir hentet.
Morgenen efter Elisas flugt til Ohiostaten kom Haley for at hente Onkel Tom. Han var i ulag efter alt balet og ærgrelserne han havde havt dagen før.
Det var en raa, kold februarmorgen. Stemningen i Onkel Toms hytte var svært tung. Tante Chloe stod ved bordet og stelte med lintøiet og strømperne til Tom, mens taarerne randt i store draaber nedover hendes ansigt.
Tom havde netop læst sin morgenbøn. Han sad nu med haanden under kindet og med bønnebogen i fanget. Saa reiste han sig og gav sig til at se bort paa børnene, som endnu laa og sov.
«Det er sidste gangen,» sa han og sukked.
Tante Chloe stod og strøg paa en af de grove skjorterne hans; hun kunde ikke faa et ord frem. Saa satte hun sig paa en stol og gav sig til at graate.
«Det er en forfærdelig ulykke dette her!» klaged hun. «Fruen har nok sagt at hun skal prøve at kjøbe dig tilbage om nogen tid; men du blir vist aldrig kjøbt tilbage. Kommer du først ned til de hjerteløse menneskene i syden, vil de nok snart gjøre ende paa dig med det fæle træle-arbeidet paa bomulds-markerne; jeg har aldrig hørt at nogen kommer tilbage derfra.
«Den samme Gud er nu der nede som her oppe,» trøsted Tom hende.
«Det kan saa være,» sa hun; «men Gud lar ofte svære ulykker komme, og jeg kan derfor ikke finde stor trøst i at den samme Gud er der nede som her.»
«Jeg har overgivet mig i Guds haand. Det kan ikke gaa mig værre end han vil, og vi maa finde os i Guds vilje. Jeg er dog hjertelig glad over at det er jeg som er blit solgt, og ikke du og børnene. Dere kan faa ha det godt her hos herren og fruen.»
«Ha det godt?» gjentog Chloe. Det er ikke saa visst, hvor længe det kan vare. Naar massa ikke har mer hjerte i livet end at han kan sælge dig, som har slitt og slæpt saa trutt for ham som du har gjort i de mange herrens aar, saa....»
«Chloe,» afbrød Tom hende, «du maa ikke sige noget ondt om massa. Jeg har gaat med ham paa armene mine, da han var liden, og han har altid været god mod mig. Naar han nu har solgt mig, saa er det fordi han har været nødt til det. Jeg er viss paa han ikke har gjort det med let hjerte.»
Midt under sin dybe sorg kom Tante Chloe til at huske paa en maiskake, som skulde blødes op til frokosten. Med ett reiste hun sig op for at gjøre tøiet i stand, før hun gav sig i færd med maden. De rene og pene skjorterne, som nu var strøget og glattet med den størte omhug, blev sammen med det andre tøiet hans pakket ned i en reisekasse.
«Her i denne kroken lægger jeg trøierne dine, og her ligger strømperne med naal og stoppegarn i.... Aa! hvem skal nu stoppe og bøte til dig? og hvem vil bry sig om dig, om du blir syg og daarlig!»
For sidste gang dækked den sorgfulde hustru bordet for manden sin. Hun havde sørget for at have noget rigtig godt at sætte paa bordet for ham: kyllingstek, maiskake, syltetøi og mange andre gode ting.
Smaagutterne var nu kommet op af kassen sin. De gjorde store øine, da de saa al den deilige maden som var sat frem paa bordet.
«Aa, Pete, hvor den skal smage!» ropte Mose og hopped i veiret af glæde.
Men med ett fik han en forsvarlig ørefik af moren. «Din uskikkelige unge,» sa hun, «som giver dig til at hoppe og støie i dag, da faren din maa reise fra os!»
«Chloe!» bad Tom mildt.
«Ja, men det er altfor ilde, dette her.» Hun holdt forklæet for hovedet og graat høit. «En kan gaa rent fra vetet af sorg og fortvilelse!»
Smaagutterne saa nu skræmte og forpinte fra den ene til den andre. Den mindste stod i bare skjorten, skreg og halte i kjolen til moren.
«Saa saa, vesle skatten min!» sa hun og tog barnet op til sig «Nu er det godt igjen. Spis nu, far! og dere smaagutter faar ogsaa komme og faa mad nu; men dere maa ikke brøle og støie, skjønner dere.»
Onkel Tom tog nogen mundfuld, og fik derefter fat paa den vesle datteren sin, som nu igjen var blit glad og fornøid. Hun gav sig til at daske faren sin i ansigtet og ruske i haaret paa ham.
«Det velsignede barn!» udrød Tante Chloe. «Hun faar kanske ogsaa opleve den dag da hun maa se paa at de drager afsted med manden hendes. Og gutterne blir vel solgt, de ogsaa.»
Den ene af dem havde staat og set ud af vinduet, og gav sig nu til at rope: «Aa, der kommer fruen!»
«Hvad skal hun her?» spurte Tante Chloe, og tørked øinene og slog paa nakken.
Fruen saa bleg og nedtrykt ud. Med stiv holdning og sure miner tog Tante Chloe en stol og satte frem til hende.
«Tom!» sa fruen; men i det samme tog graaten hende, og hun lod sig synke ned paa stolen.
«Aa, frue, gode frue!» udbrød nu Tante Chloe og tog ogsaa paa at graate.
Og i nogen minuter graat og hulked de alle sammen uden at sige et ord.
«Min gode trofaste Tom!» fik endelig fru Shelby stammet frem. «Jeg kan ikke gjøre noget for dig nu, saa gjerne jeg vilde; men det lover jeg dig, at saa vist som jeg sidder her, skal jeg holde øie med hvor det blir af dig, og kjøbe dig tilbage, saa snart vi faar skrabt pengene sammen.»
I det samme ropte gutterne at Haley kom.
Med et plumpt stød af støvlen sin sparked slavehandleren døren op.
«Naa, du negertamp.... Deres ærbødige tjener, frue,» hilste han og bukked og skrabte for fruen.
Tante Chloe sendte ham et blik fra et par gnistrende øine. Det var som hendes taarer med ett var blit til lyn og ildgnister.
Sagtmodig reiste nu Tom sig for at følge sin nye herre. Han stak lommebibelen sin til sig og løfted den tunge kassen op paa akslerne. Hans hustru tog den vesle paa armen, og med de graatende smaagutter fulgte hun ham ud til vognen.
Fru Shelby holdt slavehandleren tilbage nogen øieblik og talte med ham i en alvorlig tone. Imens havde en skare af unge og gamle paa gaarden samlet sig omkring vognen. De vilde sige farvel til sin gamle kamerat. Alle var nedslagne og sorgfulde over at deres arbeidsformand og kristelige lærer skulde drage bort.
«Jeg kan ikke skjønne, Tante Chloe,» sa en af konerne, som havde givet taarerne frit løb, «at du kan ta dette her saa rolig.»
«Det er slut med mine taarer!» svarte hun og saa forbitret bort paa Haley, som nu kom gaaende. Jeg er ikke slig at jeg k a n graate, naar jeg ser paa den uslingen der.
Tom steg op i vognen. Negrene stirred; en og anden af dem fik vridninger i ansigtet af harme og sorg.
Men da handelsmanden tog et par tunge fodlænker frem og spændte dem om armene paa Tom, hørtes skrig og harmfulde udbrudd fra flokken.
Jeg forsikrer Dem, herr Haley, at det er aldeles unødigt, ropte fruen, som var gaat op paa svalen.
«Det forstaar jeg bedre end De, frue. Jeg har alt havt tab nok, om jeg ikke ogsaa skal miste ham.»
«En kan ikke vente andet af et sligt æsel,» sa Tante Chloe, som ikke kunde styre sin harme, mens begge gutterne, som nu skjønte hvorledes det hang sammen med faren, greb fat i kjolen hendes og storgraat.
[Illustrasjon]
Shelby var ikke tilstede. Sorgfuld og mismodig som han var, havde han reist bort for at slippe at overvære denne sørgelige afsked.
Graableg og rolig sad Tom paa vognsædet.
«Det gjør mig ondt, at unge massa Georg ikke er tilstede,» sa han; «jeg vilde saa gjerne sagt ham farvel.»
Georg var dagen før reist bort til en grannegaard for at være der nogen dage; han vidste intet om at Tom var solgt og Elisa flygtet.
Nu gav Haley hesten et slag med svepen, og vognen rulled af gaarde. Tung om hjertet sad Onkel Tom og saa tilbage mod den gamle gaarden, til den forsvandt for hans blik.
* * * * *
Da de havde kjørt en halv mils vei, stanste Haley udenfor en smidje. Han tog frem to haandjern og gik ind for at faa stelt lidt paa dem. «De er vel smaa,» sa han.
Smeden saa ud mod vognen, som holdt udenfor. «Men hvad ser jeg ... er det ikke Onkel Tom?»
«Jo.»
«Men hvorledes ... Shelby har nu vel aldrig solgt ham?»
«Jo, det er netop det han har gjort.»
«Det gjør mig hjertelig ondt....»
«Lad os nu ikke bli blødagtige, smed.»
«Ja men det er da unødigt at sætte haandjern paa ham; han er det skikkeligste menneske som kan gaa i to sko.»
«Netop derfor vil jeg holde fast paa ham. Det er ellers min mening at sætte ham i en god tjeneste som husslave hos bra folk.»
«Ja men han har kone og....»
«Kone? Hvad kommer det mig ved?—Han kan ta sig en ny; det er saa-men kvind-folk nok alle steder.»
Tom sad i sine egne tanker, saa hørte han med ett hovslag bag sig, og før han vidste ordet af det, sprang en rask gut op i vognen til ham og slog graatende armen om halsen hans.
«Massa Georg!» udbrød Tom.
«Aa, det er da afskyligt som de farer med dig ... aa Onkel Tom, Onkel Tom!... Og du har lænker om benene ... lænker!» Gutten skjændte og graat. «Den skarv, det æsel! Aa, jeg skal jule ham, klore ham, sparke ham!»
Tom hyssed paa ham og saa bort mod smidjen. «Massa Georg maa ikke rope saa høit.»
«Ja men det er skammeligt, skjændigt!» blev gutten ved. «Du kan tro jeg gav dem en overhaling hjemme ... og han der ... gid jeg....»
«Jeg er saa ræd for at han skal høre det.»
«Høre det? Aa, det skulde fryde mit hjerte, om jeg kunde rundjule den karen.»
«Det vilde bare gjøre det værre for mig.»
«Se her!» sa gutten, efter at det var kommet noget mer ro over ham, og tog frem en stor blank sølvskilling med et baand i—«den skal du ha.»
«Nei, massa Georg, nei....»
«Jo vist skal du ha den! Om halsen med den! Skynd dig og knap trøien over den, ellers tar han kjeltringen den fra dig.»
Tom sad hele tiden og saa urolig bort mod smidjen.
«Og husk saa paa, hver gang du ser paa den, at jeg tænker paa dig. Jeg har lovet mig selv hellig og dyrt, at jeg en dag skal komme og hente dig, hvor du saa er, det skal jeg. Og jeg skal bygge dig et hus, naar jeg blir stor, og du skal faa en fin stue med teppe paa gulvet....»
«Tak, massa Georg; men....»
«Hold bare ud! jeg skal nok komme. Og du skal faa det godt, saa godt!»
Nu kom Haley med haandjernene.
«Hør, De der!» sa gutten og satte op et harmfuldt ansigt. «Det er skammeligt, slig som De bærer Dem ad med Tom; jeg siger det til forældrene mine.»
«Vær saa god!» lo manden.
«De ler! De burde skamme Dem, burde De. At bruge sit liv til at handle med mennesker og binde dem ligesom kvæg ... aa, det er lumpent, afskyligt—fy!»
«Ha-ha-ha! Jeg mener, at saa længe der er fine folk som sælger mennesker, saa længe er der ogsaa folk som kan kjøbe mennesker.»
Gutten bed sig i læben. «Vent bare til jeg blir voksen!»
Han svang sig op paa hesten sin og saa sig om, med en mine som han mente at han en gang skulde lægge hele verden under sig.
«Gud være med dig, Tom! Hold ørene stive! Jeg kommer!» sa han og red afsted.
Tom førte haanden ind under trøien og trykked skillingen tæt ind til sit hjerte.
«Nu vil jeg sige dig det, Tom,» tog Haley til orde og kasted haandjernene ind i vognen, «at hvis du bare vil sidde pent stille og opføre dig vel, saa vil du ogsaa bli stelt pent med af mig. Jeg er ikke noget umenneske. Men prøver du paa at rømme fra mig, saa....»
«Jeg rømmer ikke, massa.»
Og Haley trængte ellers ikke om at være ræd for det, selv om han prøvde paa det; for med de tunge jernlænkerne om benene kunde han nu ikke komme saa langt.
TIENDE STYKKE.
Fremmede reisende.
Det var en regnfuld eftermiddag noget ud paa kvelden. I et vertshus i Kentucky var samlet et blandet selskab af hvide og sorte mennesker. En saa her store magre kentuckyanere i jagtskjorter og med kniver i beltet. De strakte sig med dinglende lemmer paa bænkene, mens deres hunder, sammen med smaa negerbørn, laa og roted i krokene mellem kuleposer og jagtskrepper. En saa velfødde handelskarer, utslæpte arbeidere, og en hel skare af halvnøgne tjenere, som hæsblæsende fór omkring for at udføre sin husbonds bud og paalæg. Paa hver side af arnen sad en langbenet landmand med hælene oppe paa kanten af arnestedet, og lod sig ride frem og tilbage paa stolens bagben.
Verten, som stod bag disken, var, ligesom de fleste andre, en sværlemmet godmodig kar, med et vældigt haar og en høi hat.
Alle havde hat paa, endda de sad inde. Men der var flere slags hatter: filthatter, palmehatter, fedtede beverskindshatter, og hver hat indtog sin særegne stilling paa hovedet: én var trukket ned mod det venstre øret, en anden mod det høire, en tredje var skudt bagover nakken, en fjerde fremover næsen, og saaledes videre. En maatte faa indtryk af at alle som var samlet her tænkte ved sig selv: «Jeg bærer hatten min som jeg selv vil.»
Paa arnestedet brændte en livlig ild, men dørene og vinduerne stod aabne, og alt i ett fór isnende pust af den raakolde luft over hovederne paa selskabet. Frisk luft vilde de ha, disse karerne.
Det var værdige efterkommere af de gamle kentuckyanere som var samlet her. Forfædrene deres havde været haardføre jægere, som færdedes i de store skoger, og om natten laa og sov under Guds frie himmel, med benene opover trær og stammer.
En ny gjest stiger ind i vertshuset. Det var en gammel velklædd mand, lav af vækst, men tykfalden. Han satte sin vadsæk og regnhat fra sig og saa sig varsomt om. Han holdt stadig øie med tøiet sit, som om han var ræd for at nogen skulde ta det fra ham.
En af de langbente landmænd, som laa med støvlerne oppe paa ovnskanten, og som alt i ett spytted med en forbausende kraft ud i stuen, vendte hovedet om og skjød en æressalve mod den nye gjest.
«Noget nyt?» spurte landmanden den fremmede.
«Ikke det jeg ved af.»
«En skraa?» tilbød landmanden og holdt en rull tobak frem.
«Nei mange tak! jeg bruger ikke skraa,» svarte den fremmede og trak sig noget længer bort.
«Ikke det?» Landmanden skar en skraa af med jagtkniven sin og putted den ind i sin egen mund.
Den gamle herre for ængstelig sammen og gjorde et lidet rykk hver gang den anden sprøited en straale bort til ham. Da landmanden merked hans ængstelse, snudde han godmodig hovedet den andre veien og gav sig til at fyre løs paa brandjernene, som han hver gang traf med stor sikkerhed.
Den fremmede stod og saa paa en flok som havde samlet sig om en plakat som var opslaat paa væggen.
«Hvad er det?» spurte han.
«Aa det er ikke andet end en slave som efterlyses,» svarte en.
Den gamle herre tog nu sine briller frem, satte dem varsomt paa næsen og gik bort til plakaten og læste følgende:
«Efterlysning.
En meget lys mulat ved navn Georg er rømt fra undertegnede. Han er seks fod høi, har brunt krøllet haar, er meget opvakt, taler godt for sig og kan læse og skrive. Rimelig vil han give sig ud for hvid. Han har dybe ar paa ryggen og akslerne, og i den høire haanden er indbrændt et H. Jeg giver 1500 kroner til den som bringer mig ham levende tilbage; jeg udbetaler samme sum til den som kan forevise mig paalideligt vidnesbyrd for at han er blit dræbt.»
Den gamle læste kundgjørelsen meget nøie og syntes at blive noget urolig.
Landmanden reiste sig, gik bort til plakaten og spytted en fuld ladning tobakssaft paa den.
«Det er min mening om den ting,» sa han og gik rolig tilbage til sin plads.
«Men hvad gjør De!» udbrød verten.
«Jeg gjør det samme som jeg vilde gjøre med den som har skrevet plakaten, om han var her,» svarte landmanden og tygged rolig paa sin skraa. «En mand som steller sig slig med sine folk at de rømmer fra ham, fortjener ikke bedre end at miste dem. En slig plakat som denne der er en skam og skjændsel for Kentucky; det er min mening, om nogen kunde ha lyst at høre den.»
«De har ret, min ven,» sa den fremmede og blev mere modig. «Jeg tror jeg kjender noget til den manden som det lyses efter. Det er ingen tvil om at det er en ung vakker mand som i flere aar har arbeidet i min seildugsfabrik. Han er en svært bra kar, med et godt hoved. Mens han var hos mig, opfandt han en maskine til at rense hamp med, en fortrinlig indretning, som nu bruges i en mængde fabrikker. Hans herre har tat enerett paa den og tjener mange penger paa den.»
«Og saa har han givet ham brændemerket i haanden som løn for denne opfindelse! Aa, jeg kunde ha lyst at træffe den karen en gang!»
«Han har nu vel sat sig op mod sin herre,» mente en. «Jeg kjender disse kloge udspekulerte negersjæler, de er ikke altid saa greie at stelle med.»
«Ja, det kan saa være det; De burde sende en bestilling op til Vorherre paa en flok negre uden sjæler, De,» slængte landmanden ind.
Det blev med ett stilt i stuen. En del af gjesterne gik bort til vinduerne for at se paa en enspændt vogn som kom kjørende og stanste udenfor døren. Et øieblik efter steg en herre med en mørkladen, spansk hudfarve og svart krøllet haar ind i gjestestuen. Han havde en tjener med sig, og viste med haanden hvor han skulde sætte hans kuffert. Rolig og utvungent gik han med hatten i haanden bort til verten:
«Mit navn er Butler,» sa han, «jeg vil gjerne ha et værelse.»
Verten bukked for den fine gjest og sendte straks nogen tjenere i vei for at gjøre værelset i stand.
Utvungent gik den fine mand omkring i stuen. Han fik øie paa plakaten, læste dens indhold, og vendte sig derefter med en ligegyldig mine om og sa til tjeneren sin:
«Mødte vi ikke netop en slig fyr her ude paa veien?»
«Jo, massa; men vi saa ham jo ikke i haanden, saa vi kan nu ikke være saa visse paa at det var ham.»
«Nei, det gjorde vi rigtignok ikke,» svarte herren og gjesped ligegyldig. «Det kan nu ogsaa være os det samme, hvem han var.»
Han forespurte nu, om ikke værelset snart var i orden; han maatte skrive et par breve.
«Det skal øieblikkelig være i stand,» forsikred verten.
Fabrikanten havde hele tiden med øinene fulgt den unge herre, som nu gik bort til ham.
«Er det ikke herr Vilson?» spurte han i en kjendt tone og rakte ham haanden.
«Jo, men ... æ-hæm!»
«De kjender mig ikke igjen? Butler. Harry Butler fra Oakland.»
«Æ-hæm!... Ja, ... Jo vel ... æ-hæm!»
En negergut kom og meldte at værelset var færdigt.
«Det var rigtig heldigt, at jeg traf Dem her,» sa den fine herre. «Jeg skulde netop tale med Dem om en forretningssak.—De vil ikke være saa venlig at følge med op paa mit værelse?»
«Med fornøielse.»
Oppe paa værelset knitred en nytændt ild i ovnen. Et par piger fór omkring for at sætte alt til rette, og skyndte sig derefter ud af døren.
Da de to herrer var blit alene, vred den unge mand nøklen om i døren og stak den i lommen, vendte sig derpaa om mod Vilson og saa ham lige i ansigtet:
«De kjender mig—ikke sandt?»
«Georg! Hvem kunde tro det?»
«Ja, jeg er ganske godt forklædd,» sa den anden og smilte. «Lidt valnøttebark har forandret hudfarven til vakker brun, og haaret er farvet svart, saa jeg ligner ikke meget den karen som efterlyses.»
«Georg, det er et vaageligt spil!»
«En gjør hvad en kan for at berge sig.»
Det var efter sin far Georg havde arvet det vakre ansigt og den stolte modige aand. De svarte ildfulde øinene og det mørke skjæret i huden havde han efter moren, som havde været trælkvinde paa farens gaard. Ingen kunde se at det var negerblod i ham, slig som han saa ud nu. Hans forandrede ansigtsfarve, og den frie og lette maade han førte sig paa, gav ham mest lighed med en fin mand af spansk blod.
[Illustrasjon]
«Bare De nu ikke kommer galt fra dette her!» sa Vilson og stod og bævred, som om han selv var ræd for at blive blandet op i saken. «Jeg ved godt,» blev han ved, «at Deres herre har været svært haard mod Dem; alligevel....»
«Alligevel?»
«Ja, det er ikke rigtigt; De er Deres herre utro og sætter Dem op mod fædrelandets lover, ja imod selve bibelen, som udtrykkelig....»
«Bibelen!» afbrød Georg ham og saa paa ham med et blik som lynte.
«Er det noget i verden som strider mod bibelen, saa er det det, at det ene menneske underkuer og mishandler det andet.»
«Æ hæm—ganske vist!» Han pudsed næsen og kremted igjen. «Men alligevel—apostelen siger: Enhver blive i den stand som han er kaldet til.»
«Ja, det er fuldkommen rigtigt, og jeg er kaldet til at leve som en fri mand,» sa Georg og retted sig op. «Sig mig, herr Vilson, om nu en flok indianere kom og fanged Dem en vakker dag og tvang Dem med pryl til at gaa og hyppe mais, vilde De da sige: Nu er jeg kaldet til denne stand, og nu maa jeg blive her.»
«Nei, vist ikke; men alligevel—jeg er ræd for de faar fat paa Dem.»