Chapter 8

Wildenvey's last act (IV) opens with Shakespeare's IV, 2 and continues: IV, 3, V, 1, V, 2, V, 3, V, 4.

A study of this scheme shows that Wildenvey has done no great violence to the fable nor to the characters. His shifts and changes are sensible enough. In the treatment of the text, however, he has had no scruples. Shakespeare is mercilessly cut and mangled.

The ways in which this is done are many. A favorite device is to break up long speeches into dialogue. To make this possible he has to put speeches of his own invention into the mouths of other characters. The opening of the play gives an excellent illustration. In Wildenvey we read:

_Orlando_: (kommer ind med tjeneren Adam) Nu kan du likesaa godt faa vite hvordan alle mine bedrøveligheter begynder, Adam! Min salig far testamenterte mig nogen fattige tusen kroner og paala uttrykkelig min bror at gi mig en standsmæssig opdragelse. Men se hvordan han opfylder sin broderpligt mot mig! Han lar min bror Jacques studere, og rygtet melder om hans store fremgang. Men mig underholder han hjemme, det vil si, han holder mig hjemme uten at underholde mig. For man kan da vel ikke kalde det at underholde en adelsmand som ellers regnes for at staldfore en okse!

_Adam_: Det er synd om Eder, herre, I som er min gamle herres bedste søn! Men jeg tjener Eders bror, og er alene tjener...

_Orl_: Her hos ham har jeg ikke kunnet lægge mig til noget andet end vækst, og det kan jeg være ham likesaa forbunden for som hans husdyr hist og her. Formodentlig er det det jeg har arvet av min fars aand som gjør oprør mot denne behandling. Jeg har ingen utsigt til nogen forandring til det bedre, men hvad der end hænder, vil jeg ikke taale det længer.

Orlando's speech, we see, has been broken up into two, and between the two new speeches has been interpolated a speech by Adam which does not occur in the original. The same trick is resorted to repeatedly. Note, for instance, Jacques first speech on the deer (Act II, 7) and Oliver's long speech in IV, 3. The purpose of this is plain enough--to enliven the dialogue and speed up the action. Whether or not it is a legitimate way of handling Shakespeare is another matter.

More serious than this is Wildenvey's trick of adding whole series of speeches. We have noted in our survey of the "bearbeidelse" that the second act opens with a dialogue between the Duke and Amiens which is a gratuitous addition of Wildenvey's. It is suggested by the original, but departs from it radically both in form and content.

Den Landflygtige Hertug (kommer ut fra en grotte i skogen) Vær hilset, dag, som lægges til de andre av mine mange motgangs dage. Vær hilset nu, naar solen atter stempler sit gyldne segl paa jordens stolte pande. Vær hilset, morgen, med din nye rigdom, med dug og duft fra alle trær og blomster. Glade, blanke fugleøines perler blinker alt av sol som duggens draaper, hilser mig som herre og som ven. (En fugl flyver op over hans hode.) Ei, lille sangerskjelm, godt ord igjen?

_Amiens_: (hertugens ven, kommer likeledes ut av hulen). Godmorgen, ven og broder i eksilet.

_Hertugen_: Godmorgen, Amiens, du glade sanger! Du er vel enig i at slik en morgen i skogen her med al dens liv og lek er fuld erstatning for den pragt vi tapte, ja mer end hoffets smigergyldne falskhet?

_Amiens_: Det ligner litt paa selve Edens have, og trær og dyr og andre forekomster betragter os som Adamer, kanhænde.

_Hertugen_: Din spøg er vel en saadan sanger værd. Du mener med at her er alting herlig, sommer, vinter, vaar og høsttid veksler. Solen skinner, vind og veiret driver. Vinterblaasten blaaser op og biter og fortæller uden sminket smiger hvem vi er, og hvor vi os befinder. Ja, livet her er ei ly for verdens ondskap, er stolt og frit og fuldt av rike glæder: hver graasten synes god og kirkeklok, hvert redetræ er jo en sangers slot, og alt er skjønt, og alt er saare godt.

_Amiens_: Du er en godt benaadet oversætter, naar du kan tolke skjæbnens harske talesæt i slike sterke, stemningsfulde ord...

(En hofmand, derefter Jacques og tjenere kommer.)

_Hertugen_: Godmorgen, venner--vel, saa skal vi jage paa vildtet her, de vakre, dumme borgere av denne øde og forlate stad...

_Jacques_: Det er synd at søndre deres vakre lemmer med pile-odd.

_Amiens_: Det samme sier du altid, du er for melankolsk og bitter, Jacques.

A careful comparison of the translation with the original will reveal certain verbal resemblances, notably in the duke's speech:

Din spøk er vel en saadan sanger værd, etc.

But, even allowing for that, it is a rephrasing rather than a translation. The stage action, too, is changed. Notice that Jacques appears in the scene, and that in the episode immediately following, the second part of the first lord's speech is put into Jacques' mouth. In other words, he is made to caricature himself!

This is Wildenvey's attitude throughout. To take still another example.